KS kommunedager - innlegg av Geir Knutson

Her kan du lese Geir Knutson sitt innlegg på KS kommunedager 23. mars 2006. Fylkesrådslederen i Nordland fylkeskommune var invitert til å holde et innlegg om norske regioners rolle i europapolitikken.

Regionenes rolle i Europapolitikken 

 
 
Kjære forsamling!
Jeg er blitt bedt om å holde et innlegg om norske regioners rolle i europapolitikken. Dette er et område hvor det har skjedd svært mye de siste 10-15 årene.  Regionene har ikke bare en rolle i samarbeidet med Europa og i det norske europapolitiske samarbeidet, men mange. Dette kommer jeg tilbake til.
 
Jeg vil i stor grad bygge innlegget mitt på erfaringer og eksempler fra egen region – fra Nordland fylke og den nordlige landsdel. Men jeg tror ikke situasjonen hos oss er stort annerledes enn i andre deler av landet. Tvert imot er det mitt inntrykk at det er store likheter i norske regioners tilnærming til det øvrige Europa.
 
Geografisk sett kan nok de ulike deler av landet ha noe ulik fokus. Naturlig nok er fokus for den nordlige landsdel i stor grad rettet mot Barents og nordområdene, Vestlandet har et utstrakt samarbeid med Nordsjølandene og Østlandet med Østersjøen og landene som omkranser den. Slik sett påvirker vår geografiske beliggenhet både hvor vi har våre største interessefelt geografisk og kanskje tematisk. Men likhetene i vårt samarbeid med øvrige Europa er likevel klart større enn det som skiller.
 
I det jeg kommer til å si er mitt ståsted primært fylkes- og landsdelsnivå. Men jeg vil tro at det meste også vil gjelde for kommuner og interkommunalt samarbeid.
 
Først vil jeg gi en skisse på hvorledes tilnærmingen til europapolitikken har vært fra det regionale ståsted og de ulike rollene regionene har innenfor dette samarbeidet.
 
Jeg vil også benytte anledningen til å si noe om hvorforeuropapolitikk er viktig for regionnivået, og hvorfor det er viktig for nasjonalstaten å ha med seg regionene i det europapolitiske arbeidet.
 
 

Regionenes internasjonale arenaer

De fleste norske regioner har i lang tid vært en aktiv aktør på den europeiske samarbeidsarena. Enten i kraft av handelssamkvem, kulturutveksling eller vennskapsavtaler og folk-til-folk samarbeid. 
 
Leningradsamarbeidet
Nordland fylkeskommune inngikk allerede i 1987 en samarbeidsavtale med Leningrad Oblast. Fylket som omgir St. Petersburg by. Dette var Europas første avtale mellom fylker på hver sin side av jernteppet. Og det ga gjenlyd i  UD! Daværende utenriksminister ga klar beskjed til daværende fylkesordfører fra samme parti om at utenrikspolitikk det var UDs affære – ikke fylkeskommunene.
 
Neste år vil vi markere 20-årsjubileum for et relativt godt samarbeid- og tillitsbyggende prosjekt. Særlig har vi her hatt et fruktbart samarbeid på det kulturelle området. Bl.a går det for tiden en utstilling som skal vises i begge land om russerfangenes skjebne i Nordland under krigen.
 
Men også innen næringspolitikken kan vi vise til prosjekt som har skapt og sikra arbeidsplasser i begge land.
 
Nordkalotten
For oss, som mange, andre begynte det med de nære områder. Der lang tids handel og samkvem mellom folk hadde pågått i generasjoner. Tidlig i 1960-årene ble så de første grenseoverskridende nordiske samarbeidsarrangementene etablert, og for oss har  Nordkalottsamarbeidet vært sentralt.
 
Dette samarbeidet omfatter fem fylker i tre land: Nordland, Troms og Finnmark fylker, Norrbottens län i Sverige og Lapplands län i Finland. Nordkalottkomiteen – senere Nordkalottrådet -  ble etablert i 1967 og fikk offisiell status i Nordisk Ministerråd i 1971.
 
Samarbeid har vært bredt anlagt og omfattet bl.a. kultur, miljø, samferdsel, næringsutvikling, arktisk kompetanse og forskning, ungdom og regionalpolitikk. Dette arbeidet har nå pågått i snart 40 år og er grunnlaget for en godt utviklet samarbeidskultur som har gitt oss en rekke erfaringer i grenseregionalt samarbeid.
 
Samarbeidet har svingt en del. Når Barentssamarbeidet kom på banen, fikk nok Nordkallottrådet en nedtur. Men innføringa av Interreg og regionenes økte fokus på å påvirke rammebetingelsene innen EU/EØS-området, har igjen styrket rådet. 
 
Barents
Gjennom flere år har det i store deler av Europa vokst frem et mer bevisst forholdt knyttet til regionnivåets rolle i nasjonal og europeiske utvikling. Dette har gitt det regionale nivå en stadig sterkere rolle i europeisk politikk, både på nasjonalstats- og på EU-nivå.
 
Regionenes mer selvstendige rolle nådde Norge for alvor på begynnelsen av 1990-tallet, og spilte en viktig rolle da Barentssamarbeidet ble etablert i 1993. Fylkene i Barentsregionen fikk en selvstendig rolle i samarbeidet og gjennom et eget organ, Barentsregionrådet, der både fylkene og urfolkene er representert.
 
For første gang ble det åpnet for at norske fylker kunne samarbeide direkte med regioner i Russland. For nordområdene var dette på mange måter innledningen på en ny æra, og det er min påstand at denne type folk-til-folk samarbeid har vært, og er, av avgjørende betydning for utviklingen av det brede samarbeidet som finner sted i denne regionen.
 
Det vi også tydelig ser i Barentssamarbeidet, hvor både nasjonalt og regionalt nivå er aktive aktører med formelle posisjoner, er hvorledes nasjonale målsettinger lar seg kombinere med regionale politiske prioriteringer.
 
Fra norsk side har det regionale samarbeidet vært koordinert fra Barentssekretariatet i Kirkenes. Sekretariatet eies i dag av de tre nordligste fylkene. Vi har gjennom sekretariatet snart nådd over 2500 ulike prosjekt finansiert derfra mot russiske samarbeidspartnere. Hovedvekten har vært innen kultur og folk-til-folk-samarbeid. Det vil si tillitskapende arbeid. Men også næringsprosjekter og annet har vært finansiert herfra.
 
Erfaringer og kunnskap fra dette samarbeidet vil bl.a. viderebringes av det nyetablerte Barentsinstituttet i Kirkenes.
 
Interreg og bilateralt samarbeid.
Både når det gjelder samarbeidet med nye og gamle EU-land, er den bilaterale kontakten et viktig ledd i lokalt og regionalt Europa-arbeid. Dette omfatter tradisjonelle vennskapsavtaler, hospiteringsordninger og deltakelse i større prosjekter og programmer. Det mest omfattende samarbeid er vel kanskje fremdeles med andre nordiske land. Men bilaterale kontakter med regioner i andre europeiske land synes å øke sterkt.
 
Tradisjonelle vennskapsavtaler mellom kommuner og fylker blir i økende grad erstattet av forpliktende samarbeid mellom regioner med økonomisk og sosial utvikling som målsetning. Et sentralt instrument her har vært deltakelsen i EUs INTERREG-program.
 
Da Sverige og Finland ble EU-medlemmer i januar 1995, fikk de adgang til å bygge opp grenseregionalt samarbeid via det såkalte INTERREG-samarbeidet. EU forventet at regionale myndigheter skulle ta en sentral rolle her. Regionale og nasjonale myndigheter, sektormyndigheter og partene i arbeidslivet skulle i fellesskap utarbeidet mål og strategier og aktivt medvirke til iverksetting av programmene.
 
Det ble etablert INTERREG-programmer langs hele grensen mellom Norge og EU, i  tillegg til de transnasjonale programmene som Norge deltar i: Nordlig periferi, Østersjøen og Nordsjøen. Norge deltar også i såkalte C-program hvor partnere kan komme fra hele Europa. Jeg regner med at dere alle kjenner svært godt til disse programmene, så jeg skal ikke gå nærmere inn på disse utover å minne på at disse programmene også bidro til at fylkene fikk en ny rolle i å delta i gjennomføringen av EUs samhørighets-politikk – og etter hvert  - også knyttet opp mot oppfyllelse av Lisboa- og andre strategier. 
 
”Paraplyorganisasjonene”
Parallelt med regionenes styrkede stilling i EU har det vokst frem ulike interesse-organisasjoner for å fremme europeisk lokalt og regionalt samarbeid og deltakelse i europeisk politikk. Her er de såkalte paraplyorganisasjonene viktige arenaer.
 
Disse har tyngde i EU-systemet og har jevnlig kontakt med EU-kommisjonen og Regionkomiteen. Det finnes mange slike hvor norske aktører deltar som medlemmer.
 
To sentrale organisasjoner for regionnivået er  Assembly of European Regions (AER) og Conference of Peripheral Maritime Regions (CPMR)  - hvor mange norske fylkeskommuner er medlemmer.
 
Deltakelse i slike organisasjoner gir oss tilgang til et enormt nettverk, og de gir oss gode muligheter til å få satt spørsmål som er av stor viktighet for norske regioner og lokalsamfunn på den europeiske dagsorden. Vi ser at mange norske regioner er aktive i denne type fora. Norske fylkespolitikere går også inn og tar på seg ledelsesverv i disse organisasjonene.
 
For å gi et bilde på hvor utstrakt regionenes deltakelse er har jeg satt opp en oversikt over hvilke formelle langsiktige samarbeidskonstellasjoner Nordland fylke har på det europapolitiske området:
  • Nordkalotten (5 regioner)
  • Barents (13 regioner)
  • Leningrad Oblast (bilateral vennskapsavtale)
  • Klaipeda i Lithauen (bilateral vennskapsavtale)
  • Regionkontor i Brüssel sammen med Troms, og Finnmark
  • Assembly of European Regions
  • Conferance of Peripheral Maritime Regions
  • 5 interregprogram: Kolartic, Nordkalotten, Kvarken-Midt-skandia, Østersjøen og Nordlig Periferi.
  • NORA – det nordatlantiske samarbeidet på landsdelsnivå
 
I tillegg kommer enkeltprosjekter knyttet til ulike EU-programmer som vi er involverte i. I forbindelse med de nye EØS-finansieringsmekanismene er vi på landsdelsnivå også i ferd med å inngå samarbeid med aktører fra Slovakia i et prosjekt knyttet til regional utvikling og styrking av regionnivået.
 
Grunnen til at jeg har brukt litt tid på dette er for å vise at norske regioner er aktive på den europeiske arena, og har et utstrakt europapolitisk samarbeid over et bredt felt. Vi er bidragsytere – faglig og økonomisk. Vi er iverksettere av regional, nasjonal og europeisk politikk. Gjennom våre internasjonale nettverk er vi en informasjonskanal, og vi har en påvirkerrolle. Regionene bruker altså mye tid og ressurser på det europeiske samarbeidet.
 
Jeg har, i forhold til påvirkerrollen, lyst til å trekke fram ett eksempel: EU arbeider nå med ei Grønnbok – en NOU – om Maritim politikk. For et land som vårt med så store havområder, er det viktig å påvirke dette både fra nasjonalt og regionalt hold. 3 uker før nasjonen Norge kommed sitt innspill til denne politikken, hadde fylkesrådet i Nordland møte med EU-kommisjonen om vårt innspill. Dette er blitt meget godt mottatt i Brussel. I tillegg er vi sammen med tre andre norske fylker, med på å påvirke gjennom CPMR sitt prosjekt – ”Europe of the Seas”.
 
Hvorfor?
Hvorfor bruker så regionene så mye tid, krefter og ressurser på dette? Alle som jobber internasjonalt vet at det ofte kan være tidkrevende og det tar tid før resultatene vises. Derfor kan vi ikke drive europapolitikk bare for samarbeidets egen skyld. Vi gjør dette fordi vi får noe igjen, det bidrar i våre egen utvikling. Men vi gjør det også for å bidra med våre erfaringer og kompetanse i utformingen av det fremtidige Europa.
 
Globale prosesser og utviklingen i internasjonale samarbeidsfora får en stadig sterkere innflytelse og konsekvenser for samfunnsutviklingen både nasjonalt, regionalt og lokalt. Det er ikke lengre slik at vi kan tenke bare regionalt eller nasjonalt når vi arbeider med utvikling av egen region. Vi må tenke grenseløst.
 
Både i EU og hos oss er utvikling av regionale partnerskap og regionale næringsmiljø viktig for å styrke konkurranseevnen. Vektlegging av grenseregionalt, transnasjonalt og interregionalt samarbeid må betraktes i lys av dette. Nasjonale grenser skal ikke legge hindringer i veien for næringsutviklingen.
 
Utviklingen i omkringliggende samfunn, internasjonale forutsetninger og rammevilkår legger i økende grad føringer for vårt regionale handlingsrom. Dette gjelder for de fleste områder: fra forvaltning av naturressurser, energitilgang, pris på arbeidskraft osv. osv.
 
Å jobbe med regional verdiskaping, næringsutvikling og  sysselsetting i dag, betyr at vi må være både på den regionale, nasjonale og internasjonale arena. Utviklingen innebærer også at behovet for medvirkning, påvirkning og  samarbeid med europeiske institusjoner blir stadig større for norsk lokal- og regionalforvaltning.
 
Grenseregionalt og transnasjonal nettverksbygging er derfor viktig. Det bidrar til økt mellomfolkelig forståelse og kontaktflate mellom mennesker og næringsliv i regionene. Det er viktig for den enkelte regions næringsutvikling og konkurranseevne gjennom utveksling av  erfaringer. Det bidrar til internasjonal stabilitet og har dermed en viktig utenrikspolitisk funksjon. Det gir kanaler for informasjonsinnhenting og konsultasjon ved at lokalt og regionalt nivå i enkelte situasjoner kommer tettere inn på EUs beslutningstakere, enn hva den norske sentralforvaltningen gjør.
 
Som et siste punkt vil jeg derfor påpeke betydningen av at det i det europapolitiske arbeidet er viktig med et godt samspill. Mellom regionalt/lokalt og sentralt nivå er dette viktig både for å skape større bevissthet om den gjensidige avhengigheten mellom de ulike styringsnivåene, og for å bruke ressursene på mest mulig effektiv måte.
 
Med stadig økt deltakelse fra lokalt og regionalt nivå i europapolitisk arbeid, blir koordinering i forhold til nasjonal politikk stadig viktigere. Etableringen av ”Europapolitisk Forum” var derfor et viktig og riktig trekk. For de som ikke kjenner til forumet består dette av lokale, regionale og sentrale myndigheter og Sametinget. Formålet er informasjonsutveksling  og drøfting av europapolitiske spørsmål.
 
Med det stadig tettere nettverket regional- og lokalforvaltningen i Norge har  til Europa/ EU og den betydelig kunnskap og erfaring som vi etter hvert tilegner oss, burde vi kanskje bli enda flinkere til å utveksle erfaring og kunnskap med hverandre.
 
Så helt til slutt: Norske kommuner og fylkeskommuner har  et betydelig engasjement i europeiske nettverk og organisasjoner. Ikke desto mindre er det rom for økt deltakelse. Det er bare vår egen kapasitet som begrenser oss. Europa står overfor utfordringer knyttet til å skape lokal og regional utjevning og vekst, bl.a. i de nye medlemslandene. Her er det helt klart at norske regioner og kommuner har mye vi kan bidra med.
 
Takk for meg og lykke til videre i det europapolitiske arbeidet!

Fant du det du lette etter?